Monsen og homsene

Nina Karin Monsen svarer meg i BA 22. mai, og påstår at jeg fikk trykket et privat brev. Videre prøver hun å gjøre meg og LLH til en unison enhet som står for og mener det samme. Men som Nina Karin Monsen vet så representerer jeg AUF, og er ikke medlem av LLH. Man må ikke være homofil for å forsvare alle menneskers rett til å ikke bli diskriminert, men det er det visst flere som ikke har fått med seg.

Monsens fokus i dette innlegget er at arbeiderbevegelsen ønsker å støtte oppunder barnemarkedet, og sier det som om den nye ekteskapsloven legger grunnlaget for kjøp og salg av barn, Monsen har tydeligvis misforstått mye. Den nye ekteskapsloven handler ikke om farløse barn, det handler om at alle mennsker i samfunnet vårt skal ha de samme rettighetene.

Monsen gjemmer seg bak definisjoner, og prøver å unngå den verdidebatten dette egentlig skal være. Hun påstår at en liten homofil elite med kontor i Oslo egenrådig har omdefinert landets kjerneverdier. Hvem eliten er unnlater selvsagt Monsen å utdype, og det er jo egentlig selvsagt, for da ville poenget hennes vært ugyldig. For de fleste vet jo at det er bred politisk enighet rundt den nye ekteskapsloven.

Homsene, lesbene, de hetrofile, de fattige, de rike, de etnisk norske, de flerkulturelle, de tjukke, de tynne, de med småbarn, og de barnløse politikerne på Stortinget er enige, med få unntak, om at den nye ekteskapsloven er viktig og riktig. Det er stort sett bare Nina Karin Monsen og KrF som er motstandere, og det er de fordi gud har diktert noe annet.

KrF og Monsen er konservative, og den kampen de angivelig fører for barns beste er det vi kaller en bjørnetjeneste. For det er Monsen og hennes venner som skaper problemer for de barna som i dag vokser opp med to mødre eller to fedre. Det er Monsen og hennes venner som skaper intoleranse. Det er Monsen og hennes venner som er problemet, ikke de homofile som bare ønsker å bli behandlet som alle andre mennesker.

Monsen påstår at dette representerer en omveltning av alle arbeiderbevgelsens verdier. Monsen tar feil. Arbeiderpartiet er bygget på ordene frihet, likhet og solidaritet, og det er nettop disse ordene denne saken handler om. Frihet fra diskriminering, likhet for loven og solidaritet med de gruppene som er utstøtt og sett ned på.

Kampen for likeverd og toleranse vinner frem, til tross for Monsens krampeaktige syting.

Monsens kamp mot frihet

Nina Karin Monsens innlegg i BA den 12. april vitner om en ting, og kun en ting: Hun har gått tom for argumenter. Å angripe sine meningsmotstandere med saklige argumenter er en ting, å prøve å demonisere en av vår tids største frihetskjempere er noe helt annet. Å trekke debatten 40 år tilbake har lite for seg Monsen, det er dine diskriminerende uttalelser, i dag, denne debatten dreier seg om.

Det er en grunn til at Kim Friele er slått til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Det er en grunn til at hun fikk fjerdeplassen under kåringen av århundrets nordmann. Det er en grunn til at hun i sin tid fikk Fritt Ords Pris, for å mene det motsatte av det du gjør, Nina. Og det er en grunn til at hun er æresmedlem av Det Norske Arbeiderparti. Det er fordi hun har kjempet en kamp for fellesskapet, en kamp for frihet, for meg og deg og en kamp for likestilling og mot diskriminering, en kamp som står i klar kontrast til din egen.

Det samme innlegget som jeg referer til avsluttes med en svært provoserende setning: ”Kan det være hennes dårlige innflytelse som gjør at LLH fremdeles bare bruker følelser som argumenter?”. Denne påstanden begrunnes selvsagt ikke, for da ville den falt på sin egen urimelighet.

Det er nok heller dine argumentlignende påstander som er basert på følelser, Monsen. De er basert på fremmedfrykt og intoleranse, nettopp de følelsene som skaper konflikt og diskriminering i samfunnet vårt. Homokampen er selve eksempelet på at vi ikke har kommet langt nok. Det at det fortsatt finnes mennesker som ser på det som sin oppgave å diskriminere og undertrykke andre mennesker er et sykdomstegn, og det finnes kun en kur.

Aldri. ALDRI, skal vi la slike meninger som Nina Karin Monsen har få florere i samfunnet uten å møte motstand. Kampen for frihet er aldri over, det er Nina Karin Monsen et levende eksempel på.

Diktator?

Elevorganisasjonens seier i forhold til praksisen på Gausdal Videregående skole vedrørende lærerens mulighet til å bortvise elever fra undervisningen, en undervisning de har krav på, er ikke bare en seier for Elevorganisasjonen, men også en seier for elevrettighetene. At Bård Vegar Solhjell nå flørter med høyrekreftene i norsk skolepolitikk, og ønsker å endre loven for å tillate praksisen er for meg uforståelig. Har SV rotet bort sitt grunnsyn for den norske fellesskolen?

Det absolutte, det grunnleggende og det riktige med den norske fellesskolen er at den er laget for å gi alle mennesker uavhengig av bakgrunn den samme muligheten og rettigheten til å få seg en utdanning. Praksisen ved Gausdal er ikke bare en klar motsetning til dette synet, det er også en trussel mot likhetsprinsippet!

I følge utdanningsdirektoratet er det å bortvise en elev fra en enkelttime juridisk sett det samme som å utvise eleven i fem dager. Det samme direktoratet gjør det også klart at det er rektor, og kun rektor som har anledning til å bruke denne formen for sanksjoner.

Og det er altså dette Bård Vegar Solhjell ønsker å endre. Han vil fjerne klageinstansene, han vil delegere sanksjonsmulighetene til vanlige faglærere, han vil rive ned rettssikkerheten til norske skoleelever!

Elever er den gruppen i samfunnet vårt med dårligst rettsikkerhet. De har en arbeidsmiljølov som aldri har vært prøvd for retten. De har ikke anledning til å streike når de føler seg utnyttet og trampet på. Og flertallet av norske skoleelever har ikke mulighet til å delta i de demokratiske valg som avgjør deres skolehverdag.
Nå må Solhjell være det hans ministerpost er ment for. Nå må Solhjell jobbe for elevene, og ikke Norsk Lektorlags utdaterte syn på lærerrollen!