Monsen diskriminerer alle

Nina Karin Monsens innlegg i BA den 08. juni er ingenting annet enn et
samrøre av løse påstander og tarvelige argumenter. Å påstå at
undertegnede er for diskriminering av barn, og at hele den politiske
venstresiden nå svikter alle barn på det groveste er i beste fall et
retorisk grep for å skape mer debatt, og dermed høyere salgstall for
hennes egne skriblerier.

Monsens korstog mot homsene, og nå også mot AUF, blir for meg noe
virkelighetsfjernt. Hun kritiserer meg for å være dårlig orientert,
uten å selv vite at jeg ikke er leder for AUF, men lokallagsleder i
Bergen AUF. Hun påstår at jeg personlig kjenner rikspolitikere som
Per-Kristian Foss, Anette Trettebergstuen og Andrè Oktay Dal. Selv om
jeg hadde satt pris på å ha så innflytelsesrike venner, stemmer det
dessverre ikke overens med virkeligheten.

Videre påstår Monsen at det ikke er et bredt politisk flertall for den
nye loven. Argumentet hennes er et skarve demonstrasjonstog, og hun
ser bort fra det faktum at alle politiske partier utenom dogmatiske
prinsippryttere i KrF og FrP stemte for den nye loven. Hun påstår at
jeg ikke har satt meg inn i den nye loven, som om hun har eneretten på
forståelsen. Det har hun heldigvis ikke.

Selv om Monsen nok har en mer akademisk tilnærming til den nye loven
enn jeg har, har vel jeg en rett til å mene noe annet enn henne? Den
nye loven diskriminerer i følge Monsen barna, fordi noen vil kjenne
sin biologiske far, mens andre vil gå glipp av det. At dette skjer i
dagens samfunn bryr ikke Monsen seg om. I dag er det heterofile par
som fratar barna muligheten til å bli kjent med mannen som donerte sæd
til en bank.

Hun sier at jeg, og hele den politiske venstresiden, nå svikter barna
på det groveste, hun hun begrunner aldri påstanden. Hva hun mener med
dette er ikke jeg i stand til å forklare, da jeg mener at hele det
politiske miljøet nå tar et oppgjør met et gufs fra fortiden, et gufs
Monsen desperat prøver å holde liv i.

Kanskje får noen barn ikke foreldre i det hele tatt, spør Monsen
retorisk. Hva hun mener med dette spørsmålet er jeg dessverre ikke i
stand til å forstå, det er nok filosofen i henne som har sluppet løs.
Men vi kan i hvert fall slå fast at hun har en noe merkelig tilnærming
til det hun selv kaller en problemstilling.

Monsen påstår at jeg kun bruker "markedsargumenter" og ikke etikk i
mitt forsvar for loven. Hvor hun tar dette fra forstår jeg ikke. Jeg
har aldri sagt at barn er en handelsvare - det er det Monsen som har
sagt. Jeg har aldri sagt at den nye ekteskapsloven legger grunnlaget
for fremveksten av et barnemarked - det er det Monsen som har sagt.
Jeg har argumentert på bakgrunn av mitt verdigrunnlag, på bakgrunn av
hva jeg mener er moralsk riktig, og hva som er etisk forsvarlig.

Er det dette Monsen etterlyser anbefaler jeg henne å lese igjennom
mine tidligere innlegg en gang til, og denne gangen prøve å få med seg
halvparten av det som står der.

For AUFs del er denne debatten nå avsluttet. Vi vil heller tenke
fremover, i stedet for å bruke tid på Monsens tanker om et
konservativt og monotont samfunn, der alle er like men ingen behandles
likt.

Monsen og homsene

Nina Karin Monsen svarer meg i BA 22. mai, og påstår at jeg fikk trykket et privat brev. Videre prøver hun å gjøre meg og LLH til en unison enhet som står for og mener det samme. Men som Nina Karin Monsen vet så representerer jeg AUF, og er ikke medlem av LLH. Man må ikke være homofil for å forsvare alle menneskers rett til å ikke bli diskriminert, men det er det visst flere som ikke har fått med seg.

Monsens fokus i dette innlegget er at arbeiderbevegelsen ønsker å støtte oppunder barnemarkedet, og sier det som om den nye ekteskapsloven legger grunnlaget for kjøp og salg av barn, Monsen har tydeligvis misforstått mye. Den nye ekteskapsloven handler ikke om farløse barn, det handler om at alle mennsker i samfunnet vårt skal ha de samme rettighetene.

Monsen gjemmer seg bak definisjoner, og prøver å unngå den verdidebatten dette egentlig skal være. Hun påstår at en liten homofil elite med kontor i Oslo egenrådig har omdefinert landets kjerneverdier. Hvem eliten er unnlater selvsagt Monsen å utdype, og det er jo egentlig selvsagt, for da ville poenget hennes vært ugyldig. For de fleste vet jo at det er bred politisk enighet rundt den nye ekteskapsloven.

Homsene, lesbene, de hetrofile, de fattige, de rike, de etnisk norske, de flerkulturelle, de tjukke, de tynne, de med småbarn, og de barnløse politikerne på Stortinget er enige, med få unntak, om at den nye ekteskapsloven er viktig og riktig. Det er stort sett bare Nina Karin Monsen og KrF som er motstandere, og det er de fordi gud har diktert noe annet.

KrF og Monsen er konservative, og den kampen de angivelig fører for barns beste er det vi kaller en bjørnetjeneste. For det er Monsen og hennes venner som skaper problemer for de barna som i dag vokser opp med to mødre eller to fedre. Det er Monsen og hennes venner som skaper intoleranse. Det er Monsen og hennes venner som er problemet, ikke de homofile som bare ønsker å bli behandlet som alle andre mennesker.

Monsen påstår at dette representerer en omveltning av alle arbeiderbevgelsens verdier. Monsen tar feil. Arbeiderpartiet er bygget på ordene frihet, likhet og solidaritet, og det er nettop disse ordene denne saken handler om. Frihet fra diskriminering, likhet for loven og solidaritet med de gruppene som er utstøtt og sett ned på.

Kampen for likeverd og toleranse vinner frem, til tross for Monsens krampeaktige syting.

Monsens kamp mot frihet

Nina Karin Monsens innlegg i BA den 12. april vitner om en ting, og kun en ting: Hun har gått tom for argumenter. Å angripe sine meningsmotstandere med saklige argumenter er en ting, å prøve å demonisere en av vår tids største frihetskjempere er noe helt annet. Å trekke debatten 40 år tilbake har lite for seg Monsen, det er dine diskriminerende uttalelser, i dag, denne debatten dreier seg om.

Det er en grunn til at Kim Friele er slått til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Det er en grunn til at hun fikk fjerdeplassen under kåringen av århundrets nordmann. Det er en grunn til at hun i sin tid fikk Fritt Ords Pris, for å mene det motsatte av det du gjør, Nina. Og det er en grunn til at hun er æresmedlem av Det Norske Arbeiderparti. Det er fordi hun har kjempet en kamp for fellesskapet, en kamp for frihet, for meg og deg og en kamp for likestilling og mot diskriminering, en kamp som står i klar kontrast til din egen.

Det samme innlegget som jeg referer til avsluttes med en svært provoserende setning: ”Kan det være hennes dårlige innflytelse som gjør at LLH fremdeles bare bruker følelser som argumenter?”. Denne påstanden begrunnes selvsagt ikke, for da ville den falt på sin egen urimelighet.

Det er nok heller dine argumentlignende påstander som er basert på følelser, Monsen. De er basert på fremmedfrykt og intoleranse, nettopp de følelsene som skaper konflikt og diskriminering i samfunnet vårt. Homokampen er selve eksempelet på at vi ikke har kommet langt nok. Det at det fortsatt finnes mennesker som ser på det som sin oppgave å diskriminere og undertrykke andre mennesker er et sykdomstegn, og det finnes kun en kur.

Aldri. ALDRI, skal vi la slike meninger som Nina Karin Monsen har få florere i samfunnet uten å møte motstand. Kampen for frihet er aldri over, det er Nina Karin Monsen et levende eksempel på.