Nina Karin Monsens innlegg i BA den 08. juni er ingenting annet enn et
samrøre av løse påstander og tarvelige argumenter. Å påstå at
undertegnede er for diskriminering av barn, og at hele den politiske
venstresiden nå svikter alle barn på det groveste er i beste fall et
retorisk grep for å skape mer debatt, og dermed høyere salgstall for
hennes egne skriblerier.
Monsens korstog mot homsene, og nå også mot AUF, blir for meg noe
virkelighetsfjernt. Hun kritiserer meg for å være dårlig orientert,
uten å selv vite at jeg ikke er leder for AUF, men lokallagsleder i
Bergen AUF. Hun påstår at jeg personlig kjenner rikspolitikere som
Per-Kristian Foss, Anette Trettebergstuen og Andrè Oktay Dal. Selv om
jeg hadde satt pris på å ha så innflytelsesrike venner, stemmer det
dessverre ikke overens med virkeligheten.
Videre påstår Monsen at det ikke er et bredt politisk flertall for den
nye loven. Argumentet hennes er et skarve demonstrasjonstog, og hun
ser bort fra det faktum at alle politiske partier utenom dogmatiske
prinsippryttere i KrF og FrP stemte for den nye loven. Hun påstår at
jeg ikke har satt meg inn i den nye loven, som om hun har eneretten på
forståelsen. Det har hun heldigvis ikke.
Selv om Monsen nok har en mer akademisk tilnærming til den nye loven
enn jeg har, har vel jeg en rett til å mene noe annet enn henne? Den
nye loven diskriminerer i følge Monsen barna, fordi noen vil kjenne
sin biologiske far, mens andre vil gå glipp av det. At dette skjer i
dagens samfunn bryr ikke Monsen seg om. I dag er det heterofile par
som fratar barna muligheten til å bli kjent med mannen som donerte sæd
til en bank.
Hun sier at jeg, og hele den politiske venstresiden, nå svikter barna
på det groveste, hun hun begrunner aldri påstanden. Hva hun mener med
dette er ikke jeg i stand til å forklare, da jeg mener at hele det
politiske miljøet nå tar et oppgjør met et gufs fra fortiden, et gufs
Monsen desperat prøver å holde liv i.
Kanskje får noen barn ikke foreldre i det hele tatt, spør Monsen
retorisk. Hva hun mener med dette spørsmålet er jeg dessverre ikke i
stand til å forstå, det er nok filosofen i henne som har sluppet løs.
Men vi kan i hvert fall slå fast at hun har en noe merkelig tilnærming
til det hun selv kaller en problemstilling.
Monsen påstår at jeg kun bruker "markedsargumenter" og ikke etikk i
mitt forsvar for loven. Hvor hun tar dette fra forstår jeg ikke. Jeg
har aldri sagt at barn er en handelsvare - det er det Monsen som har
sagt. Jeg har aldri sagt at den nye ekteskapsloven legger grunnlaget
for fremveksten av et barnemarked - det er det Monsen som har sagt.
Jeg har argumentert på bakgrunn av mitt verdigrunnlag, på bakgrunn av
hva jeg mener er moralsk riktig, og hva som er etisk forsvarlig.
Er det dette Monsen etterlyser anbefaler jeg henne å lese igjennom
mine tidligere innlegg en gang til, og denne gangen prøve å få med seg
halvparten av det som står der.
For AUFs del er denne debatten nå avsluttet. Vi vil heller tenke
fremover, i stedet for å bruke tid på Monsens tanker om et
konservativt og monotont samfunn, der alle er like men ingen behandles
likt.
Viser innlegg med etiketten Homofili. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Homofili. Vis alle innlegg
tirsdag 16. juni 2009
mandag 11. februar 2008
Kunnskap fremfor rangering
Ragnhild Stolt-Nielsen svarer meg i BA 03.02 og er veldig pragmatisk og konstruktiv, det setter jeg pris på. Det jeg ikke setter pris på er Høyres og Stolt-Nielsens tanker om testing og rangering. Stolt-Nielsen sier at hvis vi skal ha kunnskap i skolen, så må vi ha kunnskap om skolen. det er jeg helt enig i.
Men nå er det faktisk slik, at vi i dag, før all testingen og rangeringen, allerede har en del kunnskap om skolen vår. I motsetning til Høyres påstander om at fellesskolen gjør ulike elever like, så vet vi at skolen vår reproduserer sosiale forskjeller. Vi vet at foreldres inntekt, foreldres økonomi og hvor mange bøker hjemmet man har vokst opp i har, i stor grad avgjør hvor godt man gjør det på skolen.
Og med denne kunnskapen er det ikke vanskelig å komme frem til at å rangere elevene er både usosialt og urettferdig. Vi må heller ha fokus på den enkelte elev, og gi dem den tilpassede opplæringen de har krav på. Hadde all innsatsen Høyre putter inn i å kjempe for rangering og å skape skiller heller blitt brukt til å gi elevene en best mulig skolehverdag, hadde mye allerede vært gjort.
I dag kan vi i nettavisen laste ned en pdf-fil der skolene i Norge er rangert. Her er vinnerskolene og taperskolene ramset opp. Hvilket selvbilde tror du de elevene som går på disse "taperskolene" sitter igjen med, Stolt-Nielsen? Tror du en slik rangering fremmer trivsel og læringsglede? Eller tror du den skaper et kunstig press på skoleledelsen?
Jeg tror at slike rangeringer ene og alene gjør at skolene ønsker å gjøre det bra på akkurat disse prøvene, i stedet for å gjøre det vi har gjort så langt i den norske skolen; å skape kloke, varme og kunnskapsrike mennesker. For meg holder det å vite at norske arbeidere er mer ettertraktet enn elever fra "vinnerskolene" i Finland.
Og mens vi først er inne på Finland, som det skrives så mye varmt om: Finland er ikke bare best på skole, de er også best på selvmord, om det skulle være en konkuranse. Og merkelig nok er det akkurat rundt eksamenstider selvmordsratene skyter i været. Er det en sånn skole du vil ha , en skole som legger så stort press på elevene til å prestere på nasjonale tester at de føler det er lettere å drepe seg selv?
Jeg vil ha en skole der vi har fokus på kunnskap og kompetanse fremfor testing og rangering. Jeg har derimot ingenting i mot at elevene deltar i nasjonale undersøkelser for å kartlegge nivået, slik at dere som skal ha et overordnet ansvar for skolene vet hvor kruttet må settes inn, men det kan vel umulig være viktig at resultatene er offentlige? Eller trenger Høyre synspunkter fra gud og hvermann for å vite at en skole som scorer lavt trenger ekstra ressurser?
Men nå er det faktisk slik, at vi i dag, før all testingen og rangeringen, allerede har en del kunnskap om skolen vår. I motsetning til Høyres påstander om at fellesskolen gjør ulike elever like, så vet vi at skolen vår reproduserer sosiale forskjeller. Vi vet at foreldres inntekt, foreldres økonomi og hvor mange bøker hjemmet man har vokst opp i har, i stor grad avgjør hvor godt man gjør det på skolen.
Og med denne kunnskapen er det ikke vanskelig å komme frem til at å rangere elevene er både usosialt og urettferdig. Vi må heller ha fokus på den enkelte elev, og gi dem den tilpassede opplæringen de har krav på. Hadde all innsatsen Høyre putter inn i å kjempe for rangering og å skape skiller heller blitt brukt til å gi elevene en best mulig skolehverdag, hadde mye allerede vært gjort.
I dag kan vi i nettavisen laste ned en pdf-fil der skolene i Norge er rangert. Her er vinnerskolene og taperskolene ramset opp. Hvilket selvbilde tror du de elevene som går på disse "taperskolene" sitter igjen med, Stolt-Nielsen? Tror du en slik rangering fremmer trivsel og læringsglede? Eller tror du den skaper et kunstig press på skoleledelsen?
Jeg tror at slike rangeringer ene og alene gjør at skolene ønsker å gjøre det bra på akkurat disse prøvene, i stedet for å gjøre det vi har gjort så langt i den norske skolen; å skape kloke, varme og kunnskapsrike mennesker. For meg holder det å vite at norske arbeidere er mer ettertraktet enn elever fra "vinnerskolene" i Finland.
Og mens vi først er inne på Finland, som det skrives så mye varmt om: Finland er ikke bare best på skole, de er også best på selvmord, om det skulle være en konkuranse. Og merkelig nok er det akkurat rundt eksamenstider selvmordsratene skyter i været. Er det en sånn skole du vil ha , en skole som legger så stort press på elevene til å prestere på nasjonale tester at de føler det er lettere å drepe seg selv?
Jeg vil ha en skole der vi har fokus på kunnskap og kompetanse fremfor testing og rangering. Jeg har derimot ingenting i mot at elevene deltar i nasjonale undersøkelser for å kartlegge nivået, slik at dere som skal ha et overordnet ansvar for skolene vet hvor kruttet må settes inn, men det kan vel umulig være viktig at resultatene er offentlige? Eller trenger Høyre synspunkter fra gud og hvermann for å vite at en skole som scorer lavt trenger ekstra ressurser?
tirsdag 5. februar 2008
Bedrøvelig argumentasjon fra KrF
Merete Birkeland fra Hordaland KrF Kvinner svarer på min kritikk av KrFs syn på felles eksteksapslov, men dessverre er ikke svaret i stand til å gjøre meg klokere på hvorfor Kristelig Folkeparti i Hordaland vil gjøre det til en kampsak å jobbe mot fremskritt og likestilling.
Det virker som om jeg må fortsette å undres over at KrF er livredde for kjærlighet, så lenge den forekommer mellom mennesker av samme kjønn. Det er like bedrøvelig som det er å skyve ’barnas beste’ foran seg i diskusjonen, som KrF heller ikke denne gangen holder seg for gode til å gjøre. KrF står åpenbart fortsatt fast på at foreldre av samme kjønn ikke er i stand til å gi sine barn den samme kjærlighet og omsorg som barn med heteroseksuelle foreldre – bare fordi de ikke er mann og kvinne. Det er diskriminering og nedvrurdering, ikke bare av alle homofile og lesbiske som omsorgspersoner, men også av de mange, mange barn som allerede i dag vokser opp med to mammaer eller to pappaer.
Dette, Merete Birkeland, handler ikke om at barn skal være ’prøvekaniner’ i et kaos av et sosialt eksperiment! Det handler om at vi trenger mer kjærlighet, ikke mindre; om at hvem du ligger med ikke er bestemmende for hvor mye omsorg og trygghet du kan gi barna dine; om at heteroseksuell kjærlighet ikke er mer lik familielykke enn noe annet.
Homofili er ikke en smittsom sykdom, det er en medfødt egenskap. Jeg håper KrF snart kan legge fra seg den frådende mistroen mot mennesker som forelsker seg i mennesker av samme kjønn, av respekt for de mange unge som sliter med skyldfølelse og selvmordstanker fordi holdninger som dem KrF bærer frem biter seg fast i samfunnet. Og for barnas skyld: de som ikke lenger vil høre på at KrF nekter å tro på at de to fedrene deres tar vare på dem.
(På trykk i BA 05.02-08)
Det virker som om jeg må fortsette å undres over at KrF er livredde for kjærlighet, så lenge den forekommer mellom mennesker av samme kjønn. Det er like bedrøvelig som det er å skyve ’barnas beste’ foran seg i diskusjonen, som KrF heller ikke denne gangen holder seg for gode til å gjøre. KrF står åpenbart fortsatt fast på at foreldre av samme kjønn ikke er i stand til å gi sine barn den samme kjærlighet og omsorg som barn med heteroseksuelle foreldre – bare fordi de ikke er mann og kvinne. Det er diskriminering og nedvrurdering, ikke bare av alle homofile og lesbiske som omsorgspersoner, men også av de mange, mange barn som allerede i dag vokser opp med to mammaer eller to pappaer.
Dette, Merete Birkeland, handler ikke om at barn skal være ’prøvekaniner’ i et kaos av et sosialt eksperiment! Det handler om at vi trenger mer kjærlighet, ikke mindre; om at hvem du ligger med ikke er bestemmende for hvor mye omsorg og trygghet du kan gi barna dine; om at heteroseksuell kjærlighet ikke er mer lik familielykke enn noe annet.
Homofili er ikke en smittsom sykdom, det er en medfødt egenskap. Jeg håper KrF snart kan legge fra seg den frådende mistroen mot mennesker som forelsker seg i mennesker av samme kjønn, av respekt for de mange unge som sliter med skyldfølelse og selvmordstanker fordi holdninger som dem KrF bærer frem biter seg fast i samfunnet. Og for barnas skyld: de som ikke lenger vil høre på at KrF nekter å tro på at de to fedrene deres tar vare på dem.
(På trykk i BA 05.02-08)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
