Monsen og homsene

Nina Karin Monsen svarer meg i BA 22. mai, og påstår at jeg fikk trykket et privat brev. Videre prøver hun å gjøre meg og LLH til en unison enhet som står for og mener det samme. Men som Nina Karin Monsen vet så representerer jeg AUF, og er ikke medlem av LLH. Man må ikke være homofil for å forsvare alle menneskers rett til å ikke bli diskriminert, men det er det visst flere som ikke har fått med seg.

Monsens fokus i dette innlegget er at arbeiderbevegelsen ønsker å støtte oppunder barnemarkedet, og sier det som om den nye ekteskapsloven legger grunnlaget for kjøp og salg av barn, Monsen har tydeligvis misforstått mye. Den nye ekteskapsloven handler ikke om farløse barn, det handler om at alle mennsker i samfunnet vårt skal ha de samme rettighetene.

Monsen gjemmer seg bak definisjoner, og prøver å unngå den verdidebatten dette egentlig skal være. Hun påstår at en liten homofil elite med kontor i Oslo egenrådig har omdefinert landets kjerneverdier. Hvem eliten er unnlater selvsagt Monsen å utdype, og det er jo egentlig selvsagt, for da ville poenget hennes vært ugyldig. For de fleste vet jo at det er bred politisk enighet rundt den nye ekteskapsloven.

Homsene, lesbene, de hetrofile, de fattige, de rike, de etnisk norske, de flerkulturelle, de tjukke, de tynne, de med småbarn, og de barnløse politikerne på Stortinget er enige, med få unntak, om at den nye ekteskapsloven er viktig og riktig. Det er stort sett bare Nina Karin Monsen og KrF som er motstandere, og det er de fordi gud har diktert noe annet.

KrF og Monsen er konservative, og den kampen de angivelig fører for barns beste er det vi kaller en bjørnetjeneste. For det er Monsen og hennes venner som skaper problemer for de barna som i dag vokser opp med to mødre eller to fedre. Det er Monsen og hennes venner som skaper intoleranse. Det er Monsen og hennes venner som er problemet, ikke de homofile som bare ønsker å bli behandlet som alle andre mennesker.

Monsen påstår at dette representerer en omveltning av alle arbeiderbevgelsens verdier. Monsen tar feil. Arbeiderpartiet er bygget på ordene frihet, likhet og solidaritet, og det er nettop disse ordene denne saken handler om. Frihet fra diskriminering, likhet for loven og solidaritet med de gruppene som er utstøtt og sett ned på.

Kampen for likeverd og toleranse vinner frem, til tross for Monsens krampeaktige syting.

Usosiale kutt!

Byrådet i Bergen har bestemt seg for å halvere eiendomsskatten. Med et pennestrøk tas 160 millioner offentlige velferdskroner ut av budsjettet og deles ut til de som har mest fra før. Dette er et ekstremt eksempel på forskjellene på høyre – og venstresiden i norsk politikk. Mens FrP sørger for å smøre de rike velgerne med ekstra kapital sørger Arbeiderpartiet i regjering for å smøre økonomien for å holde landet i gang.

31. mars kan vi lese i BA at finansbyråd Christine Meyer fra Høyre ikke har noen plan med skattekuttet sitt, utover å tappe BKK for midler i tre år. En skulle kanskje tro det var en forskuttert aprilspøk, men neida, det er en realitet. Meyer ønsker å løfte Bergen ut av finanskrisen ved å øke folkets kjøpekraft. Hun mener det er en god prioritering å bruke 160 millioner mindre på vedlikehold, vei, skoler og sykehjem for å heller gi hver bergenser 1,75 kr ekstra å rutte med hver dag. Nå vet ikke jeg noe om husholdningen til Meyer, men under 2 kroner dagen gjør ikke noe særlig for mitt forbruk.

Logikken i vedtaket er fraværende, og dette er nok i større grad en ideologisk nødvendighet enn noe som gir praktisk gevinst for folk flest. At Høyre og FrP ønsker en nedbygging av velferdssamfunnet er vel etter hvert en etablert sannhet, men denne gangen settes ideene ut i praksis, og denne gangen går de for langt. Det er et skremmende eksempel på hvordan FrP, om de mot formodning skulle sitte i regjering til høsten, kommer til å plukke fra hverandre velferdsgodene vi har i samfunnet vårt.

Denne saken viser i stor grad at valget til høsten blir et veivalg. Heldigvis viser alle målinger at flertallet i den norske befolkning er fornøyd med den retningen norsk politikk har i dag. Heldigvis er det lite som tyder på at FrP kommer i noe regjering til høsten. Heldigvis er det en sterk venstreside som kjemper i mot, og er et korrektiv til høyresidens usosiale tanker om at skattekutt er medisinen for enhver sykdom.

Kunnskap fremfor rangering

Ragnhild Stolt-Nielsen svarer meg i BA 03.02 og er veldig pragmatisk og konstruktiv, det setter jeg pris på. Det jeg ikke setter pris på er Høyres og Stolt-Nielsens tanker om testing og rangering. Stolt-Nielsen sier at hvis vi skal ha kunnskap i skolen, så må vi ha kunnskap om skolen. det er jeg helt enig i.

Men nå er det faktisk slik, at vi i dag, før all testingen og rangeringen, allerede har en del kunnskap om skolen vår. I motsetning til Høyres påstander om at fellesskolen gjør ulike elever like, så vet vi at skolen vår reproduserer sosiale forskjeller. Vi vet at foreldres inntekt, foreldres økonomi og hvor mange bøker hjemmet man har vokst opp i har, i stor grad avgjør hvor godt man gjør det på skolen.
Og med denne kunnskapen er det ikke vanskelig å komme frem til at å rangere elevene er både usosialt og urettferdig. Vi må heller ha fokus på den enkelte elev, og gi dem den tilpassede opplæringen de har krav på. Hadde all innsatsen Høyre putter inn i å kjempe for rangering og å skape skiller heller blitt brukt til å gi elevene en best mulig skolehverdag, hadde mye allerede vært gjort.

I dag kan vi i nettavisen laste ned en pdf-fil der skolene i Norge er rangert. Her er vinnerskolene og taperskolene ramset opp. Hvilket selvbilde tror du de elevene som går på disse "taperskolene" sitter igjen med, Stolt-Nielsen? Tror du en slik rangering fremmer trivsel og læringsglede? Eller tror du den skaper et kunstig press på skoleledelsen?

Jeg tror at slike rangeringer ene og alene gjør at skolene ønsker å gjøre det bra på akkurat disse prøvene, i stedet for å gjøre det vi har gjort så langt i den norske skolen; å skape kloke, varme og kunnskapsrike mennesker. For meg holder det å vite at norske arbeidere er mer ettertraktet enn elever fra "vinnerskolene" i Finland.
Og mens vi først er inne på Finland, som det skrives så mye varmt om: Finland er ikke bare best på skole, de er også best på selvmord, om det skulle være en konkuranse. Og merkelig nok er det akkurat rundt eksamenstider selvmordsratene skyter i været. Er det en sånn skole du vil ha , en skole som legger så stort press på elevene til å prestere på nasjonale tester at de føler det er lettere å drepe seg selv?

Jeg vil ha en skole der vi har fokus på kunnskap og kompetanse fremfor testing og rangering. Jeg har derimot ingenting i mot at elevene deltar i nasjonale undersøkelser for å kartlegge nivået, slik at dere som skal ha et overordnet ansvar for skolene vet hvor kruttet må settes inn, men det kan vel umulig være viktig at resultatene er offentlige? Eller trenger Høyre synspunkter fra gud og hvermann for å vite at en skole som scorer lavt trenger ekstra ressurser?

Bedrøvelig argumentasjon fra KrF

Merete Birkeland fra Hordaland KrF Kvinner svarer på min kritikk av KrFs syn på felles eksteksapslov, men dessverre er ikke svaret i stand til å gjøre meg klokere på hvorfor Kristelig Folkeparti i Hordaland vil gjøre det til en kampsak å jobbe mot fremskritt og likestilling.

Det virker som om jeg må fortsette å undres over at KrF er livredde for kjærlighet, så lenge den forekommer mellom mennesker av samme kjønn. Det er like bedrøvelig som det er å skyve ’barnas beste’ foran seg i diskusjonen, som KrF heller ikke denne gangen holder seg for gode til å gjøre. KrF står åpenbart fortsatt fast på at foreldre av samme kjønn ikke er i stand til å gi sine barn den samme kjærlighet og omsorg som barn med heteroseksuelle foreldre – bare fordi de ikke er mann og kvinne. Det er diskriminering og nedvrurdering, ikke bare av alle homofile og lesbiske som omsorgspersoner, men også av de mange, mange barn som allerede i dag vokser opp med to mammaer eller to pappaer.

Dette, Merete Birkeland, handler ikke om at barn skal være ’prøvekaniner’ i et kaos av et sosialt eksperiment! Det handler om at vi trenger mer kjærlighet, ikke mindre; om at hvem du ligger med ikke er bestemmende for hvor mye omsorg og trygghet du kan gi barna dine; om at heteroseksuell kjærlighet ikke er mer lik familielykke enn noe annet.

Homofili er ikke en smittsom sykdom, det er en medfødt egenskap. Jeg håper KrF snart kan legge fra seg den frådende mistroen mot mennesker som forelsker seg i mennesker av samme kjønn, av respekt for de mange unge som sliter med skyldfølelse og selvmordstanker fordi holdninger som dem KrF bærer frem biter seg fast i samfunnet. Og for barnas skyld: de som ikke lenger vil høre på at KrF nekter å tro på at de to fedrene deres tar vare på dem.

(På trykk i BA 05.02-08)