Monsens kamp mot frihet

Nina Karin Monsens innlegg i BA den 12. april vitner om en ting, og kun en ting: Hun har gått tom for argumenter. Å angripe sine meningsmotstandere med saklige argumenter er en ting, å prøve å demonisere en av vår tids største frihetskjempere er noe helt annet. Å trekke debatten 40 år tilbake har lite for seg Monsen, det er dine diskriminerende uttalelser, i dag, denne debatten dreier seg om.

Det er en grunn til at Kim Friele er slått til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Det er en grunn til at hun fikk fjerdeplassen under kåringen av århundrets nordmann. Det er en grunn til at hun i sin tid fikk Fritt Ords Pris, for å mene det motsatte av det du gjør, Nina. Og det er en grunn til at hun er æresmedlem av Det Norske Arbeiderparti. Det er fordi hun har kjempet en kamp for fellesskapet, en kamp for frihet, for meg og deg og en kamp for likestilling og mot diskriminering, en kamp som står i klar kontrast til din egen.

Det samme innlegget som jeg referer til avsluttes med en svært provoserende setning: ”Kan det være hennes dårlige innflytelse som gjør at LLH fremdeles bare bruker følelser som argumenter?”. Denne påstanden begrunnes selvsagt ikke, for da ville den falt på sin egen urimelighet.

Det er nok heller dine argumentlignende påstander som er basert på følelser, Monsen. De er basert på fremmedfrykt og intoleranse, nettopp de følelsene som skaper konflikt og diskriminering i samfunnet vårt. Homokampen er selve eksempelet på at vi ikke har kommet langt nok. Det at det fortsatt finnes mennesker som ser på det som sin oppgave å diskriminere og undertrykke andre mennesker er et sykdomstegn, og det finnes kun en kur.

Aldri. ALDRI, skal vi la slike meninger som Nina Karin Monsen har få florere i samfunnet uten å møte motstand. Kampen for frihet er aldri over, det er Nina Karin Monsen et levende eksempel på.