Nina Karin Monsens innlegg i BA den 08. juni er ingenting annet enn et
samrøre av løse påstander og tarvelige argumenter. Å påstå at
undertegnede er for diskriminering av barn, og at hele den politiske
venstresiden nå svikter alle barn på det groveste er i beste fall et
retorisk grep for å skape mer debatt, og dermed høyere salgstall for
hennes egne skriblerier.
Monsens korstog mot homsene, og nå også mot AUF, blir for meg noe
virkelighetsfjernt. Hun kritiserer meg for å være dårlig orientert,
uten å selv vite at jeg ikke er leder for AUF, men lokallagsleder i
Bergen AUF. Hun påstår at jeg personlig kjenner rikspolitikere som
Per-Kristian Foss, Anette Trettebergstuen og Andrè Oktay Dal. Selv om
jeg hadde satt pris på å ha så innflytelsesrike venner, stemmer det
dessverre ikke overens med virkeligheten.
Videre påstår Monsen at det ikke er et bredt politisk flertall for den
nye loven. Argumentet hennes er et skarve demonstrasjonstog, og hun
ser bort fra det faktum at alle politiske partier utenom dogmatiske
prinsippryttere i KrF og FrP stemte for den nye loven. Hun påstår at
jeg ikke har satt meg inn i den nye loven, som om hun har eneretten på
forståelsen. Det har hun heldigvis ikke.
Selv om Monsen nok har en mer akademisk tilnærming til den nye loven
enn jeg har, har vel jeg en rett til å mene noe annet enn henne? Den
nye loven diskriminerer i følge Monsen barna, fordi noen vil kjenne
sin biologiske far, mens andre vil gå glipp av det. At dette skjer i
dagens samfunn bryr ikke Monsen seg om. I dag er det heterofile par
som fratar barna muligheten til å bli kjent med mannen som donerte sæd
til en bank.
Hun sier at jeg, og hele den politiske venstresiden, nå svikter barna
på det groveste, hun hun begrunner aldri påstanden. Hva hun mener med
dette er ikke jeg i stand til å forklare, da jeg mener at hele det
politiske miljøet nå tar et oppgjør met et gufs fra fortiden, et gufs
Monsen desperat prøver å holde liv i.
Kanskje får noen barn ikke foreldre i det hele tatt, spør Monsen
retorisk. Hva hun mener med dette spørsmålet er jeg dessverre ikke i
stand til å forstå, det er nok filosofen i henne som har sluppet løs.
Men vi kan i hvert fall slå fast at hun har en noe merkelig tilnærming
til det hun selv kaller en problemstilling.
Monsen påstår at jeg kun bruker "markedsargumenter" og ikke etikk i
mitt forsvar for loven. Hvor hun tar dette fra forstår jeg ikke. Jeg
har aldri sagt at barn er en handelsvare - det er det Monsen som har
sagt. Jeg har aldri sagt at den nye ekteskapsloven legger grunnlaget
for fremveksten av et barnemarked - det er det Monsen som har sagt.
Jeg har argumentert på bakgrunn av mitt verdigrunnlag, på bakgrunn av
hva jeg mener er moralsk riktig, og hva som er etisk forsvarlig.
Er det dette Monsen etterlyser anbefaler jeg henne å lese igjennom
mine tidligere innlegg en gang til, og denne gangen prøve å få med seg
halvparten av det som står der.
For AUFs del er denne debatten nå avsluttet. Vi vil heller tenke
fremover, i stedet for å bruke tid på Monsens tanker om et
konservativt og monotont samfunn, der alle er like men ingen behandles
likt.
tirsdag 16. juni 2009
onsdag 27. mai 2009
Monsen og homsene
Nina Karin Monsen svarer meg i BA 22. mai, og påstår at jeg fikk trykket et privat brev. Videre prøver hun å gjøre meg og LLH til en unison enhet som står for og mener det samme. Men som Nina Karin Monsen vet så representerer jeg AUF, og er ikke medlem av LLH. Man må ikke være homofil for å forsvare alle menneskers rett til å ikke bli diskriminert, men det er det visst flere som ikke har fått med seg.
Monsens fokus i dette innlegget er at arbeiderbevegelsen ønsker å støtte oppunder barnemarkedet, og sier det som om den nye ekteskapsloven legger grunnlaget for kjøp og salg av barn, Monsen har tydeligvis misforstått mye. Den nye ekteskapsloven handler ikke om farløse barn, det handler om at alle mennsker i samfunnet vårt skal ha de samme rettighetene.
Monsen gjemmer seg bak definisjoner, og prøver å unngå den verdidebatten dette egentlig skal være. Hun påstår at en liten homofil elite med kontor i Oslo egenrådig har omdefinert landets kjerneverdier. Hvem eliten er unnlater selvsagt Monsen å utdype, og det er jo egentlig selvsagt, for da ville poenget hennes vært ugyldig. For de fleste vet jo at det er bred politisk enighet rundt den nye ekteskapsloven.
Homsene, lesbene, de hetrofile, de fattige, de rike, de etnisk norske, de flerkulturelle, de tjukke, de tynne, de med småbarn, og de barnløse politikerne på Stortinget er enige, med få unntak, om at den nye ekteskapsloven er viktig og riktig. Det er stort sett bare Nina Karin Monsen og KrF som er motstandere, og det er de fordi gud har diktert noe annet.
KrF og Monsen er konservative, og den kampen de angivelig fører for barns beste er det vi kaller en bjørnetjeneste. For det er Monsen og hennes venner som skaper problemer for de barna som i dag vokser opp med to mødre eller to fedre. Det er Monsen og hennes venner som skaper intoleranse. Det er Monsen og hennes venner som er problemet, ikke de homofile som bare ønsker å bli behandlet som alle andre mennesker.
Monsen påstår at dette representerer en omveltning av alle arbeiderbevgelsens verdier. Monsen tar feil. Arbeiderpartiet er bygget på ordene frihet, likhet og solidaritet, og det er nettop disse ordene denne saken handler om. Frihet fra diskriminering, likhet for loven og solidaritet med de gruppene som er utstøtt og sett ned på.
Kampen for likeverd og toleranse vinner frem, til tross for Monsens krampeaktige syting.
Monsens fokus i dette innlegget er at arbeiderbevegelsen ønsker å støtte oppunder barnemarkedet, og sier det som om den nye ekteskapsloven legger grunnlaget for kjøp og salg av barn, Monsen har tydeligvis misforstått mye. Den nye ekteskapsloven handler ikke om farløse barn, det handler om at alle mennsker i samfunnet vårt skal ha de samme rettighetene.
Monsen gjemmer seg bak definisjoner, og prøver å unngå den verdidebatten dette egentlig skal være. Hun påstår at en liten homofil elite med kontor i Oslo egenrådig har omdefinert landets kjerneverdier. Hvem eliten er unnlater selvsagt Monsen å utdype, og det er jo egentlig selvsagt, for da ville poenget hennes vært ugyldig. For de fleste vet jo at det er bred politisk enighet rundt den nye ekteskapsloven.
Homsene, lesbene, de hetrofile, de fattige, de rike, de etnisk norske, de flerkulturelle, de tjukke, de tynne, de med småbarn, og de barnløse politikerne på Stortinget er enige, med få unntak, om at den nye ekteskapsloven er viktig og riktig. Det er stort sett bare Nina Karin Monsen og KrF som er motstandere, og det er de fordi gud har diktert noe annet.
KrF og Monsen er konservative, og den kampen de angivelig fører for barns beste er det vi kaller en bjørnetjeneste. For det er Monsen og hennes venner som skaper problemer for de barna som i dag vokser opp med to mødre eller to fedre. Det er Monsen og hennes venner som skaper intoleranse. Det er Monsen og hennes venner som er problemet, ikke de homofile som bare ønsker å bli behandlet som alle andre mennesker.
Monsen påstår at dette representerer en omveltning av alle arbeiderbevgelsens verdier. Monsen tar feil. Arbeiderpartiet er bygget på ordene frihet, likhet og solidaritet, og det er nettop disse ordene denne saken handler om. Frihet fra diskriminering, likhet for loven og solidaritet med de gruppene som er utstøtt og sett ned på.
Kampen for likeverd og toleranse vinner frem, til tross for Monsens krampeaktige syting.
fredag 15. mai 2009
Monsens kamp mot frihet
Nina Karin Monsens innlegg i BA den 12. april vitner om en ting, og kun en ting: Hun har gått tom for argumenter. Å angripe sine meningsmotstandere med saklige argumenter er en ting, å prøve å demonisere en av vår tids største frihetskjempere er noe helt annet. Å trekke debatten 40 år tilbake har lite for seg Monsen, det er dine diskriminerende uttalelser, i dag, denne debatten dreier seg om.
Det er en grunn til at Kim Friele er slått til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Det er en grunn til at hun fikk fjerdeplassen under kåringen av århundrets nordmann. Det er en grunn til at hun i sin tid fikk Fritt Ords Pris, for å mene det motsatte av det du gjør, Nina. Og det er en grunn til at hun er æresmedlem av Det Norske Arbeiderparti. Det er fordi hun har kjempet en kamp for fellesskapet, en kamp for frihet, for meg og deg og en kamp for likestilling og mot diskriminering, en kamp som står i klar kontrast til din egen.
Det samme innlegget som jeg referer til avsluttes med en svært provoserende setning: ”Kan det være hennes dårlige innflytelse som gjør at LLH fremdeles bare bruker følelser som argumenter?”. Denne påstanden begrunnes selvsagt ikke, for da ville den falt på sin egen urimelighet.
Det er nok heller dine argumentlignende påstander som er basert på følelser, Monsen. De er basert på fremmedfrykt og intoleranse, nettopp de følelsene som skaper konflikt og diskriminering i samfunnet vårt. Homokampen er selve eksempelet på at vi ikke har kommet langt nok. Det at det fortsatt finnes mennesker som ser på det som sin oppgave å diskriminere og undertrykke andre mennesker er et sykdomstegn, og det finnes kun en kur.
Aldri. ALDRI, skal vi la slike meninger som Nina Karin Monsen har få florere i samfunnet uten å møte motstand. Kampen for frihet er aldri over, det er Nina Karin Monsen et levende eksempel på.
Det er en grunn til at Kim Friele er slått til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Det er en grunn til at hun fikk fjerdeplassen under kåringen av århundrets nordmann. Det er en grunn til at hun i sin tid fikk Fritt Ords Pris, for å mene det motsatte av det du gjør, Nina. Og det er en grunn til at hun er æresmedlem av Det Norske Arbeiderparti. Det er fordi hun har kjempet en kamp for fellesskapet, en kamp for frihet, for meg og deg og en kamp for likestilling og mot diskriminering, en kamp som står i klar kontrast til din egen.
Det samme innlegget som jeg referer til avsluttes med en svært provoserende setning: ”Kan det være hennes dårlige innflytelse som gjør at LLH fremdeles bare bruker følelser som argumenter?”. Denne påstanden begrunnes selvsagt ikke, for da ville den falt på sin egen urimelighet.
Det er nok heller dine argumentlignende påstander som er basert på følelser, Monsen. De er basert på fremmedfrykt og intoleranse, nettopp de følelsene som skaper konflikt og diskriminering i samfunnet vårt. Homokampen er selve eksempelet på at vi ikke har kommet langt nok. Det at det fortsatt finnes mennesker som ser på det som sin oppgave å diskriminere og undertrykke andre mennesker er et sykdomstegn, og det finnes kun en kur.
Aldri. ALDRI, skal vi la slike meninger som Nina Karin Monsen har få florere i samfunnet uten å møte motstand. Kampen for frihet er aldri over, det er Nina Karin Monsen et levende eksempel på.
onsdag 6. mai 2009
Diktator?
Elevorganisasjonens seier i forhold til praksisen på Gausdal Videregående skole vedrørende lærerens mulighet til å bortvise elever fra undervisningen, en undervisning de har krav på, er ikke bare en seier for Elevorganisasjonen, men også en seier for elevrettighetene. At Bård Vegar Solhjell nå flørter med høyrekreftene i norsk skolepolitikk, og ønsker å endre loven for å tillate praksisen er for meg uforståelig. Har SV rotet bort sitt grunnsyn for den norske fellesskolen?
Det absolutte, det grunnleggende og det riktige med den norske fellesskolen er at den er laget for å gi alle mennesker uavhengig av bakgrunn den samme muligheten og rettigheten til å få seg en utdanning. Praksisen ved Gausdal er ikke bare en klar motsetning til dette synet, det er også en trussel mot likhetsprinsippet!
I følge utdanningsdirektoratet er det å bortvise en elev fra en enkelttime juridisk sett det samme som å utvise eleven i fem dager. Det samme direktoratet gjør det også klart at det er rektor, og kun rektor som har anledning til å bruke denne formen for sanksjoner.
Og det er altså dette Bård Vegar Solhjell ønsker å endre. Han vil fjerne klageinstansene, han vil delegere sanksjonsmulighetene til vanlige faglærere, han vil rive ned rettssikkerheten til norske skoleelever!
Elever er den gruppen i samfunnet vårt med dårligst rettsikkerhet. De har en arbeidsmiljølov som aldri har vært prøvd for retten. De har ikke anledning til å streike når de føler seg utnyttet og trampet på. Og flertallet av norske skoleelever har ikke mulighet til å delta i de demokratiske valg som avgjør deres skolehverdag.
Nå må Solhjell være det hans ministerpost er ment for. Nå må Solhjell jobbe for elevene, og ikke Norsk Lektorlags utdaterte syn på lærerrollen!
Det absolutte, det grunnleggende og det riktige med den norske fellesskolen er at den er laget for å gi alle mennesker uavhengig av bakgrunn den samme muligheten og rettigheten til å få seg en utdanning. Praksisen ved Gausdal er ikke bare en klar motsetning til dette synet, det er også en trussel mot likhetsprinsippet!
I følge utdanningsdirektoratet er det å bortvise en elev fra en enkelttime juridisk sett det samme som å utvise eleven i fem dager. Det samme direktoratet gjør det også klart at det er rektor, og kun rektor som har anledning til å bruke denne formen for sanksjoner.
Og det er altså dette Bård Vegar Solhjell ønsker å endre. Han vil fjerne klageinstansene, han vil delegere sanksjonsmulighetene til vanlige faglærere, han vil rive ned rettssikkerheten til norske skoleelever!
Elever er den gruppen i samfunnet vårt med dårligst rettsikkerhet. De har en arbeidsmiljølov som aldri har vært prøvd for retten. De har ikke anledning til å streike når de føler seg utnyttet og trampet på. Og flertallet av norske skoleelever har ikke mulighet til å delta i de demokratiske valg som avgjør deres skolehverdag.
Nå må Solhjell være det hans ministerpost er ment for. Nå må Solhjell jobbe for elevene, og ikke Norsk Lektorlags utdaterte syn på lærerrollen!
tirsdag 28. april 2009
Friele tar feil
Lørdag 11. april kunne man lese i BA om Herman Frieles ønske om å bli statsråd, om hans syn på FrP og Siv Jensens ønske om å ikke prioritere veier på Vestlandet og om hans ønske om en ny regjering, en ikke-sosialistisk regjering. Han klarer seg greit som høyremaskot helt frem til siste avsnitt hvor han sier følgende: «Mange i Arbeiderpartiet kunne heller tenke seg å samarbeide med høyresiden enn med SV og Senterpartiet. Ap og Høyre er på bølgelengde».
Hvilken verden lever denne mannen i? Forskjellene på Arbeiderpartiet og høyresiden er enorme: Mens vi ønsker et samfunn med fellesskapsløsninger, laget for å ta vare på alle mennesker i samfunnet, mener Høyre at det er hver og ens egen plikt å skape noe for seg selv. Mens vi tror på omfordeling av goder, like muligheter og et offentlige tilbud for alle, ønsker Høyre økte forskjeller mellom folk og privatisering av skolen, eldreomsorgen og helsevesenet.
La oss ta noen konkrete eksempler. For noen uker siden ble det klart at Herman Frieles parti kutter eiendomsskatten med 160 millioner kroner. Etter et slikt kutt sitter Friele selv igjen med 200 000 kr ekstra, mens vi andre dødelige sitter igjen med ingenting eller i beste fall noen ekstra kroner per dag. For å dekke inn skattekuttet skal altså kapitalistene ta ut ekstraordinært utbytte fra BKK i 3 år. Det er nemlig ikke så viktig om BKK har mulighet til å utvikle seg, fornye seg eller skape flere arbeidsplasser, i følge Høyre. Og hvor skal pengene til skattekuttet tas fra om 3 år? Skole-, eldreomsorg-, psykiatri- eller kulturbudsjettet? Dette vil ikke Høyre snakke om, men Arbeiderpartiet, som er sterkt i mot denne usolidariske politikken, skal fortsette å stille spørsmålene helt til vi får svar.
Og mens Høyre skriker etter mer privatisering vil Arbeiderpartiet heller bruke penger på å styrke de offentlige tilbudene.
Privatskoler er et eksempel: Når Kristin Clemet sørget for en enorm oppblomstring av private skoler i Norge, finansiert av skattebetalerne, kunne hun forsikre oss om at det var umulig å ta ut utbytte fra disse skolene. Spør elevene ved John Bauer-skolene hvor mye sannhet det var i det løftet. Heldigvis fikk landet et regjeringsskifte i 2005 og vi fikk stoppet frislippet av kommersielle skoler. Nå brukes norske skattebetaleres penger igjen der de trengs, nemlig i den offentlige skolen, hvor det eneste utbyttet som tas ut er læringsutbytte.
Så kjære Herman Friele, vi er ikke på bølgelengde, du og jeg. Vi har to vidt forskjellige oppfatninger om hva som er rett og galt. Mens ditt parti står for egoisme og elitisme, er mitt parti bygget på ordene frihet, likhet og solidaritet. Mens ditt parti jobber for å gjøre de rikere enda rikere, jobber vi for et mer rettferdig samfunn, og en mer rettferdig fordeling.
Valget 14. september blir et veivalg, det blir et valg der velgerne skal bestemme om samfunnet skal gå i en høyreretning eller i en venstreretning. Og jeg kan forsikre deg, Herman Friele, vi i Arbeiderpartiet har begge bena plantet godt og trygt på den rette siden; på den siden som gir liv; den siden hvor hjertet banker; på venstresiden i norsk politikk.
Hvilken verden lever denne mannen i? Forskjellene på Arbeiderpartiet og høyresiden er enorme: Mens vi ønsker et samfunn med fellesskapsløsninger, laget for å ta vare på alle mennesker i samfunnet, mener Høyre at det er hver og ens egen plikt å skape noe for seg selv. Mens vi tror på omfordeling av goder, like muligheter og et offentlige tilbud for alle, ønsker Høyre økte forskjeller mellom folk og privatisering av skolen, eldreomsorgen og helsevesenet.
La oss ta noen konkrete eksempler. For noen uker siden ble det klart at Herman Frieles parti kutter eiendomsskatten med 160 millioner kroner. Etter et slikt kutt sitter Friele selv igjen med 200 000 kr ekstra, mens vi andre dødelige sitter igjen med ingenting eller i beste fall noen ekstra kroner per dag. For å dekke inn skattekuttet skal altså kapitalistene ta ut ekstraordinært utbytte fra BKK i 3 år. Det er nemlig ikke så viktig om BKK har mulighet til å utvikle seg, fornye seg eller skape flere arbeidsplasser, i følge Høyre. Og hvor skal pengene til skattekuttet tas fra om 3 år? Skole-, eldreomsorg-, psykiatri- eller kulturbudsjettet? Dette vil ikke Høyre snakke om, men Arbeiderpartiet, som er sterkt i mot denne usolidariske politikken, skal fortsette å stille spørsmålene helt til vi får svar.
Og mens Høyre skriker etter mer privatisering vil Arbeiderpartiet heller bruke penger på å styrke de offentlige tilbudene.
Privatskoler er et eksempel: Når Kristin Clemet sørget for en enorm oppblomstring av private skoler i Norge, finansiert av skattebetalerne, kunne hun forsikre oss om at det var umulig å ta ut utbytte fra disse skolene. Spør elevene ved John Bauer-skolene hvor mye sannhet det var i det løftet. Heldigvis fikk landet et regjeringsskifte i 2005 og vi fikk stoppet frislippet av kommersielle skoler. Nå brukes norske skattebetaleres penger igjen der de trengs, nemlig i den offentlige skolen, hvor det eneste utbyttet som tas ut er læringsutbytte.
Så kjære Herman Friele, vi er ikke på bølgelengde, du og jeg. Vi har to vidt forskjellige oppfatninger om hva som er rett og galt. Mens ditt parti står for egoisme og elitisme, er mitt parti bygget på ordene frihet, likhet og solidaritet. Mens ditt parti jobber for å gjøre de rikere enda rikere, jobber vi for et mer rettferdig samfunn, og en mer rettferdig fordeling.
Valget 14. september blir et veivalg, det blir et valg der velgerne skal bestemme om samfunnet skal gå i en høyreretning eller i en venstreretning. Og jeg kan forsikre deg, Herman Friele, vi i Arbeiderpartiet har begge bena plantet godt og trygt på den rette siden; på den siden som gir liv; den siden hvor hjertet banker; på venstresiden i norsk politikk.
lørdag 4. april 2009
Usosiale kutt!
Byrådet i Bergen har bestemt seg for å halvere eiendomsskatten. Med et pennestrøk tas 160 millioner offentlige velferdskroner ut av budsjettet og deles ut til de som har mest fra før. Dette er et ekstremt eksempel på forskjellene på høyre – og venstresiden i norsk politikk. Mens FrP sørger for å smøre de rike velgerne med ekstra kapital sørger Arbeiderpartiet i regjering for å smøre økonomien for å holde landet i gang.
31. mars kan vi lese i BA at finansbyråd Christine Meyer fra Høyre ikke har noen plan med skattekuttet sitt, utover å tappe BKK for midler i tre år. En skulle kanskje tro det var en forskuttert aprilspøk, men neida, det er en realitet. Meyer ønsker å løfte Bergen ut av finanskrisen ved å øke folkets kjøpekraft. Hun mener det er en god prioritering å bruke 160 millioner mindre på vedlikehold, vei, skoler og sykehjem for å heller gi hver bergenser 1,75 kr ekstra å rutte med hver dag. Nå vet ikke jeg noe om husholdningen til Meyer, men under 2 kroner dagen gjør ikke noe særlig for mitt forbruk.
Logikken i vedtaket er fraværende, og dette er nok i større grad en ideologisk nødvendighet enn noe som gir praktisk gevinst for folk flest. At Høyre og FrP ønsker en nedbygging av velferdssamfunnet er vel etter hvert en etablert sannhet, men denne gangen settes ideene ut i praksis, og denne gangen går de for langt. Det er et skremmende eksempel på hvordan FrP, om de mot formodning skulle sitte i regjering til høsten, kommer til å plukke fra hverandre velferdsgodene vi har i samfunnet vårt.
Denne saken viser i stor grad at valget til høsten blir et veivalg. Heldigvis viser alle målinger at flertallet i den norske befolkning er fornøyd med den retningen norsk politikk har i dag. Heldigvis er det lite som tyder på at FrP kommer i noe regjering til høsten. Heldigvis er det en sterk venstreside som kjemper i mot, og er et korrektiv til høyresidens usosiale tanker om at skattekutt er medisinen for enhver sykdom.
31. mars kan vi lese i BA at finansbyråd Christine Meyer fra Høyre ikke har noen plan med skattekuttet sitt, utover å tappe BKK for midler i tre år. En skulle kanskje tro det var en forskuttert aprilspøk, men neida, det er en realitet. Meyer ønsker å løfte Bergen ut av finanskrisen ved å øke folkets kjøpekraft. Hun mener det er en god prioritering å bruke 160 millioner mindre på vedlikehold, vei, skoler og sykehjem for å heller gi hver bergenser 1,75 kr ekstra å rutte med hver dag. Nå vet ikke jeg noe om husholdningen til Meyer, men under 2 kroner dagen gjør ikke noe særlig for mitt forbruk.
Logikken i vedtaket er fraværende, og dette er nok i større grad en ideologisk nødvendighet enn noe som gir praktisk gevinst for folk flest. At Høyre og FrP ønsker en nedbygging av velferdssamfunnet er vel etter hvert en etablert sannhet, men denne gangen settes ideene ut i praksis, og denne gangen går de for langt. Det er et skremmende eksempel på hvordan FrP, om de mot formodning skulle sitte i regjering til høsten, kommer til å plukke fra hverandre velferdsgodene vi har i samfunnet vårt.
Denne saken viser i stor grad at valget til høsten blir et veivalg. Heldigvis viser alle målinger at flertallet i den norske befolkning er fornøyd med den retningen norsk politikk har i dag. Heldigvis er det lite som tyder på at FrP kommer i noe regjering til høsten. Heldigvis er det en sterk venstreside som kjemper i mot, og er et korrektiv til høyresidens usosiale tanker om at skattekutt er medisinen for enhver sykdom.
søndag 29. mars 2009
Tilbakeskrittspartiet
Hordaland og Bergen FpU skriver i sitt innlegg i BA 25.03.2009 at løsningen på problemene i Statens Lånekasse er å la private aktører overta ansvaret for studielånet til norske studenter. Rosmer og Tørrissen påstår at en privat løsning vil føre til et mer rettferdig tilbud, og at det vil bety slutten på Lånekassens påståtte forskjellsbehandling av studenter. Dette en fantasifull skildring av en virkelighet verken jeg eller studentene kjenner seg igjen i. Fremskrittspartiets ungdom kjemper ikke for norske studenters muligheter og rettigheter til en god utdanning, men heller private aktørers mulighet til å tjene penger på denne.
Både Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbund regelrett slakter forslaget i studentavisen Studvest (18.03). De anser dette som et angrep på prinsippet om lik rett til utdanning. Ikke nok med det: Forslaget vil skape mer byråkrati og bli dyrere for staten. Og som vi alle vet forvalter staten folkets skattepenger. Jeg trodde FrP var mot både sløseri og mer byråkrati.
Også Høyre ønsket å privatisere Lånekassen sist de satt i regjering og derfor sendte daværende utdanningsminister Krstin Clemet ut et forslag til høring. Konklusjonen var at det både ble dyrt og ineffektivt. Bare å legge om systemet vil koste 250 millioner skattekroner. Clemet tok konsekvensen av dette og trakk den annonserte Stortingsmeldingen. Jeg vil anbefale FpU å lese rapporten fra 2003 før de reagerer på ideologisk autopilot.
”For folk flest” er et mangeårig slagord for FrP. Det er tidenes løgn. Å foreslå en nedlegging av Statens Lånekasse er et forslag til fordel for de som allerede har mest fra før. Arbeiderpartiet innførte Lånekassen nettopp for for å gi alle, uavhengig av foreldrenes inntekt, en mulighet til å ta høyere utdanning. Dersom FrP hadde fått viljen sin ville vi satt norsk utdanningspolitikk mange tiår tilbake i tid.
En privat banks mulighet til å tjene penger vil aldri være førsteprioritet for AUF eller Arbeiderpartiet. Det viktigste for oss er at alle har like muligheter og like rettigheter, og vi vil derfor kjempe mot og synliggjøre FrPs angrep på den norske velferdsmodellen frem mot valget 14. september 2009!
Både Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbund regelrett slakter forslaget i studentavisen Studvest (18.03). De anser dette som et angrep på prinsippet om lik rett til utdanning. Ikke nok med det: Forslaget vil skape mer byråkrati og bli dyrere for staten. Og som vi alle vet forvalter staten folkets skattepenger. Jeg trodde FrP var mot både sløseri og mer byråkrati.
Også Høyre ønsket å privatisere Lånekassen sist de satt i regjering og derfor sendte daværende utdanningsminister Krstin Clemet ut et forslag til høring. Konklusjonen var at det både ble dyrt og ineffektivt. Bare å legge om systemet vil koste 250 millioner skattekroner. Clemet tok konsekvensen av dette og trakk den annonserte Stortingsmeldingen. Jeg vil anbefale FpU å lese rapporten fra 2003 før de reagerer på ideologisk autopilot.
”For folk flest” er et mangeårig slagord for FrP. Det er tidenes løgn. Å foreslå en nedlegging av Statens Lånekasse er et forslag til fordel for de som allerede har mest fra før. Arbeiderpartiet innførte Lånekassen nettopp for for å gi alle, uavhengig av foreldrenes inntekt, en mulighet til å ta høyere utdanning. Dersom FrP hadde fått viljen sin ville vi satt norsk utdanningspolitikk mange tiår tilbake i tid.
En privat banks mulighet til å tjene penger vil aldri være førsteprioritet for AUF eller Arbeiderpartiet. Det viktigste for oss er at alle har like muligheter og like rettigheter, og vi vil derfor kjempe mot og synliggjøre FrPs angrep på den norske velferdsmodellen frem mot valget 14. september 2009!
fredag 13. mars 2009
Privatisering av studiefinansieringen
FrP har to løsninger på ethvert problem. Når økonomien går godt, sysselsettingen er høy og renten kryper oppover mot normale tilstander er svaret skattekutt til de rikeste, og privatisering av offentlige tjenester slik at de med høyest inntekt kan sikre seg et bedre tilbud enn alle de ”fattige” som opptar køplass. Når finanskrisen sår usikkerhet om fremtiden, når folk blir arbeidsledige og køene hos nav øker er svaret til FrP enkelt. Skattekutt til de rikeste, og privatisering av offentlige tjenester slik at rikeste kan sikre seg det beste tilbudet.
Det siste privatiseringstoktet til FrP går på studenter. De er nemlig motstandere av Statens Lånekasse. De er ikke motstandere av hva Statens Lånekasse gjør, de bare vil at private aktører skal tjene penger på å gjøre det samme.
Det som gjør Norge til et foregangsland på likestilling og utjevning av sosiale forskjeller er nettopp tilgangen til utdanning. Å la et privat marked styre denne tilgangen er som å spille russisk rulett med 6 kuler i revolveren. Det er med andre ord et sjansespill med folks liv, og det er noe FrP burde holde seg for god til. Private bedrifter vil alltid ha som mål å tjene penger, da vil også tilbudet gjenspeiles i dette. Å privatisere studentlånet er ikke bare et grovt overtramp mot den enkelte student, det er en trussel mot vår velferdsstat.
Å komme med valgløfter om innskrenking av grunnleggende rettigheter og muligheter synes jeg er modig, men det er kanskje noe dumdristig. At FrP har et mål om å omorganisere store deler av samfunnet vårt er vel noe de fleste er klar over. Men for meg er det noe overaskende at de tør å si det høyt. Hvis Arbeiderpartiet hadde foreslått det samme hadde jeg vært flau og skuffet, det håper jeg også FrPs tillitsvalgte landet rundt er.
Det siste privatiseringstoktet til FrP går på studenter. De er nemlig motstandere av Statens Lånekasse. De er ikke motstandere av hva Statens Lånekasse gjør, de bare vil at private aktører skal tjene penger på å gjøre det samme.
Det som gjør Norge til et foregangsland på likestilling og utjevning av sosiale forskjeller er nettopp tilgangen til utdanning. Å la et privat marked styre denne tilgangen er som å spille russisk rulett med 6 kuler i revolveren. Det er med andre ord et sjansespill med folks liv, og det er noe FrP burde holde seg for god til. Private bedrifter vil alltid ha som mål å tjene penger, da vil også tilbudet gjenspeiles i dette. Å privatisere studentlånet er ikke bare et grovt overtramp mot den enkelte student, det er en trussel mot vår velferdsstat.
Å komme med valgløfter om innskrenking av grunnleggende rettigheter og muligheter synes jeg er modig, men det er kanskje noe dumdristig. At FrP har et mål om å omorganisere store deler av samfunnet vårt er vel noe de fleste er klar over. Men for meg er det noe overaskende at de tør å si det høyt. Hvis Arbeiderpartiet hadde foreslått det samme hadde jeg vært flau og skuffet, det håper jeg også FrPs tillitsvalgte landet rundt er.
lørdag 21. februar 2009
Venstres pinlige populisme
Det er hyggelig å se at også minipartiet Venstres lokallag i Bergen ønsker å delta i den offentlige debatten, det er bare synd at Anton Engen bommer fullstendig i sin argumentasjon. Han påstår at AUF ikke har fått med seg poenget i debatten om nytt Sotrasamband. Mitt spørsmål er da: Hvem er det som bestemmer hva som er poenget? Har plutselig Bergen Vest Venstre blitt en premissleverandør for den offentlige debatten?
Engen fortsetter sitt innlegg med å si at AUF argumenterer mot seg selv. Det synes jeg er en spennende gjengivelse av mitt innlegg, og skulle gjerne ha hørt Engen utdype dette videre. Han mener det er feil at vi er enige med embetsverket, og prøver seg på en retorisk finte ved å spørre hva annet man kan vente fra AUF. Dette er et helt legitimt virkemiddel, men for min del er denne saken for viktig til å drive med hersketeknikker og retorisk vås.
Som Engen og alle andre som leste mitt innlegg i BA vet, beskrev jeg AUFs politikk på området. Det har lite med embetsverk å gjøre, det handler om sunn fornuft. Å bygge en forurensende tunnel er som å skyte seg selv i foten, den eneste forskjellen er at det er mine barnebarn som må leve med én fot, Engen selv slipper unna. Vår tids utfordring er ikke pene bomiljø, det er å sikre et klima vi alle kan leve i.
Jeg registrerer at Bergen Vest Venstre bryr seg mer om å ta populistiske standpunkter enn å redde miljøet. Det er en form for politikk AUF aldri vil bli med på, og det er kanskje derfor Venstres oppslutning er så lav? Folk ser at for å møte de utfordringene vi står ovenfor er vi nødt til å handle raskt, og da hjelper Engens retoriske spill lite.
Engen fortsetter sitt innlegg med å si at AUF argumenterer mot seg selv. Det synes jeg er en spennende gjengivelse av mitt innlegg, og skulle gjerne ha hørt Engen utdype dette videre. Han mener det er feil at vi er enige med embetsverket, og prøver seg på en retorisk finte ved å spørre hva annet man kan vente fra AUF. Dette er et helt legitimt virkemiddel, men for min del er denne saken for viktig til å drive med hersketeknikker og retorisk vås.
Som Engen og alle andre som leste mitt innlegg i BA vet, beskrev jeg AUFs politikk på området. Det har lite med embetsverk å gjøre, det handler om sunn fornuft. Å bygge en forurensende tunnel er som å skyte seg selv i foten, den eneste forskjellen er at det er mine barnebarn som må leve med én fot, Engen selv slipper unna. Vår tids utfordring er ikke pene bomiljø, det er å sikre et klima vi alle kan leve i.
Jeg registrerer at Bergen Vest Venstre bryr seg mer om å ta populistiske standpunkter enn å redde miljøet. Det er en form for politikk AUF aldri vil bli med på, og det er kanskje derfor Venstres oppslutning er så lav? Folk ser at for å møte de utfordringene vi står ovenfor er vi nødt til å handle raskt, og da hjelper Engens retoriske spill lite.
tirsdag 17. februar 2009
Nytt Sotrasamband
Det har den siste tiden vært diskutert flittig om et nytt sotrasamband. Om nødvendigheten av det. Om man skal velge tunell. Om man skal velge bro, og hvor denne eventuelt skal være. Bergen og Sotra AUF har fulgt debatten nøye, og lokallagene er enige om hvilken løsning som er den beste.
Før vi tok en avgjørelse bestemte vi oss for en del forutsetninger for et nytt sotrasamband. For oss er det viktig at nye byggeprosjekter har en klar og tydelig miljøvennlig profil. Å starte nye prosjekter nå, som vil forurense i all fremtid er verken fremtidsrettet eller særlig lurt. Nå er tiden inne for å tenke langsiktig, og å sikre generasjonene som kommer etter oss et klima det går an å leve med.
Mange har kritisert forslaget om å bygge bro med begrunnelse at det vil være estetisk stygt, ødeleggende for nærmiljøet og vil føre til økt trafikk. Dette er forståelige argumenter, men de er ikke uslåelige. Som nestleder i AUF, Eskil Pedersen sa det, ”det har falt på vår generasjon å kjempe for klimaet, det har falt på oss å redde verden”. Man må nå ta et valg om hva som er viktig, og hva generasjonene etter oss kan leve med.
En løsning med bro er det eneste reelle alternativet. En tunell vil føre til et økt drivstofforbruk på 1,1 millioner liter drivstoff per år. Hvis man i tilegg tar med i betraktningen at en tunell vil utelukke en fremtidig løsning med bybane, sier det seg selv at en tunnelløsning er og må være uaktuell.
En tunelløsning vil virke positivt på de problemene vi har med kø i dag, men den vil også være ødeleggende for fremtiden. Det er nå tiden er inne for å ta ansvar for fremtiden, i motsetning til tidligere generasjoners politikere. Det er nå vi kan utgjøre en forskjell. Det er her og nå fremtiden avgjøres.
Før vi tok en avgjørelse bestemte vi oss for en del forutsetninger for et nytt sotrasamband. For oss er det viktig at nye byggeprosjekter har en klar og tydelig miljøvennlig profil. Å starte nye prosjekter nå, som vil forurense i all fremtid er verken fremtidsrettet eller særlig lurt. Nå er tiden inne for å tenke langsiktig, og å sikre generasjonene som kommer etter oss et klima det går an å leve med.
Mange har kritisert forslaget om å bygge bro med begrunnelse at det vil være estetisk stygt, ødeleggende for nærmiljøet og vil føre til økt trafikk. Dette er forståelige argumenter, men de er ikke uslåelige. Som nestleder i AUF, Eskil Pedersen sa det, ”det har falt på vår generasjon å kjempe for klimaet, det har falt på oss å redde verden”. Man må nå ta et valg om hva som er viktig, og hva generasjonene etter oss kan leve med.
En løsning med bro er det eneste reelle alternativet. En tunell vil føre til et økt drivstofforbruk på 1,1 millioner liter drivstoff per år. Hvis man i tilegg tar med i betraktningen at en tunell vil utelukke en fremtidig løsning med bybane, sier det seg selv at en tunnelløsning er og må være uaktuell.
En tunelløsning vil virke positivt på de problemene vi har med kø i dag, men den vil også være ødeleggende for fremtiden. Det er nå tiden er inne for å ta ansvar for fremtiden, i motsetning til tidligere generasjoners politikere. Det er nå vi kan utgjøre en forskjell. Det er her og nå fremtiden avgjøres.
Dobbeltmoral i religionens navn
Erez Uriely skriver i sitt innlegg i BA den 30.01-09 at legitim kritikk av Israel er antijødisk, og begrunner det med at dette er direkte kritikk av jøder. Dette er både en provoserende og feilaktig påstand som Senter mot antisemittisme burde holde seg for god til.
Uriely burde vite at det er stor forskjell på å være antisionist og antisemitt. Definisjonen av antisemittisme er jødehat, og Urielys beskyldninger er derfor svært alvorlige. Dersom Senter mot antisemittisme stempler alle som kritiserer Israel og deres okkupasjon av Palestina som jødehatere bør de være beredt på massiv kritikk av seg selv.
Norge er et demokratisk land, med ytringsfrihet og det hele. Og for norske innbyggere må det gå an å kritisere et annet lands brudd på folkeretten uten å bli brennmerket som rasister. Mange i Norge har kritisert USAs utenrikspolitikk de siste årene uten en klagestorm fra den amerikanske ambassaden om at man følte seg utsatt for rasisme. Dette fordi kritikken gikk på USAs krigføring og politikk, ikke det amerikanske folks rett til å eksistere.
Sionisme derimot, er en form for rasisme, og er en ideologi nesten alle Israelske partier slutter seg til. Den har som grunnlag at jøder har en suveren rett på Israel, fordi de er jøder. Hva hadde Senter mot antisemittisme sagt om den arabiske verden sa det samme, at de hadde krav på Israel fordi de er muslimer, og at jødene bare måtte innfinne seg med det? Hadde dere holdt fanen høyt og kjempet for arabernes rettigheter, eller ville dere kalt det rasisme og antisemittisme?
Jeg kaller meg selv antisionist, og gjør det med god samvittighet. Jeg verken hater jøder eller den jødiske tro. Men jeg fordømmer staten Israels okkupasjon av palestinske områder. Og det vil jeg fortsette med, uten hysteriske beskyldninger fra Erez Uriely og Senter mot antisemittisme om mitt angivelige jødehat og rasistiske motiver.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
